En pasientreise fra Aleris til Martiniklinikken - og tilbake
Aleris Kreftsenter har siden 2014 hatt et samarbeid med Martiniklinikken i Hamburg om prostataoperasjoner. Aleris står for diagnostikken, og benytter de mest avanserte metoder, blant annet MR prostata og KOELIS-biopsi. Martiniklinikken er spesialisert på kirurgisk behandling prostatakreft, de har et høyt volum og kan vise til fremragende resultater.
På et internt seminar i regi av Aleris, ble vi presentert for en pasient som ca 14 dager tidligere, hadde blitt operert på Martiniklinikken. Pasienten som har valgt å dele sin historie med oss, er en snart 61 år gammel mann fra Østlandet. Av familiære årsaker har han valgt å være anonym.
Det hele startet for 3-4 år siden, da en kollega fortalte at han hadde fått prostatakreft. Han ga meg to klare råd: 1. Mål PSA'en din regelmessig. 2. Tegn privat helseforsikring. Jeg valgte å følge min kollegas råd, noe jeg er veldig glad for i dag.
I min familie har vi en historie med både diabetes og hjerteinfarkt, jeg begynte derfor tidlig med regelmessige helsekontroller, tenkte at det var bedre å være føre var. PSA'en min hadde ligget jevnt på ca 2.2 i noen år, men så gjorde den plutselig et hopp til 4.1. Legen min syntes jeg burde undersøke dette nærmere, for å finne ut om PSA-stigningen var et tegn på prostatakreft. Han anbefalte meg å oppsøke Aleris, som ifølge legen var det beste kompetansesenteret for prostatakreft i Norge.
På Aleris ble jeg svært godt tatt i mot av både sekretærer og leger. Det ble tatt MR og biopsi, som bekreftet at jeg hadde prostatakreft. Det var selvsagt et sjokk, og dagene frem til det ble bestemt hva som skulle skje videre var en tung tid plaget av uvisshet. Det viktigste for en pasient å få svar på etter å ha fått en slik diagnose er, hva er sjansen for å bli kvitt kreften, for å bli helt bra? For en mann er jo også tanken på at man kanskje må gå med "voksenbleier" en ganske skremmende bivirkning, og ikke minst dette med at man kan miste potensen. Jeg fikk råd om å ta operasjon for å fjerne prostataen, og Aleris anbefalte meg å reise til Martiniklinikken i Tyskland. Jeg hadde jo tegnet privat helseforsikring, så jeg tok umiddelbart kontakt med mitt forsikringsselskap. Jeg må få lov til å rose dem for svært sømløs og effektiv saksbehandling.
Martiniklinikken og Aleris har en ordning med såkalte "slots," dvs at Aleris gir et estimat på hvor mange pasienter de tror de kommer til å sende. På den måten slapp jeg å stille meg bakerst i en kø, det var allerede holdt av plass til meg.
Vel fremme i Hamburg ble jeg møtt av en godt voksen norsk dame, som presenterte seg som tolk, og skulle følge meg igjennom innskrivning, tester og ulike medisinske prøver. Disse folkene kunne jo ikke vite at jeg selv var ganske stødig i tysk, men jeg synes det var et flott tilbud. Hun kunne opplyse om at hun hadde hatt rundt 70 tolkeoppdrag for nordmenn hittil i år. Selv om hun kalte seg tolk, hadde hun for meg og min kone først og fremst en rolle som formidler, og en som avdramatiserte, og gjorde at vi følte oss trygge. Hun kom også med forslag til aktiviteter min kone kunne finne på i Hamburg, for hun kunne jo ikke sitte ved sengekanten min hele tiden.
Kvelden før operasjonen fikk jeg spørsmål om jeg trengte noe beroligende, slik at jeg fikk sove. Jeg har aldri brukt piller for å sove, så jeg avslo høflig tilbudet. Da ble jeg oppmuntret til å gå og ta meg et glass rødvin, ute i lobbyen hadde de både tysk, fransk og italiensk, tenke seg til – dette hadde aldri kunnet skje i Norge.
På Martiniklinikken har hver lege 4-8 operasjoner i uken, noe som underbygger at kvaliteten på det de gjør er svært høy. Min kirurg var litt motvillig til å svare på spørsmålet om hvor mange prostataoperasjoner han hadde bak seg, men jeg fikk til slutt ut av han at det var rundt 2000. For en som skal gjennomgå en slik operasjon er dette en enorm trygghet- da tenker man at dette er en som vet hva han driver med.
Ankomstdagen besto av en grundig gjennomgang av hva operasjonen innebar, og hvilke risiko det tross alt innebærer å operere så nære manndommen. Og i Tyskland er det «Ordnung muss sein», og jeg måtte signere på et tyvetalls skjemaer om at alt var forstått. Her er det rom for rasjonalisering.
Så var dagen kommet for operasjon, og jeg hadde «time» allerede kl 08.00. Jeg drakk noe søtt og beroligende, og ventet på ytterligere neddoping. Men det neste jeg husker er at jeg ganske raskt våknet opp ved siden av flere andre senger. Jeg lurte på om det snart var min tur, jeg trodde jeg lå i en slags kø. Men operasjonen var jo allerede ferdig, etter noen få timer! Resten av dagen småsov og døste jeg meg igjennom. Jeg kjente jo et visst ubehag i magen, men det verste var egentlig den såre halsen. Under operasjonen blir man så bedøvet at man ikke puster på egenhånd, så jeg var koblet til en pustemaskin ved hjelp av et rør som ble ført ned i halsen min.
På morgen dagen etter skulle jeg ta mine piller på egenhånd, og jeg fikk tilbud om smertestillende. Jeg valgte å avslå, og det er fullt mulig å restaurere seg uten. Da kjenner man virkelig hvordan kroppen stadig blir bedre. De eneste tablettene jeg tok var antibiotika, for å forhindre infeksjon i kroppen etter operasjonen.
Jeg hadde også kateter, og fikk grundig opplæring av sykepleier i hvordan jeg skulle vaske og stelle rundt utløpet av urinrøret med dette kateteret på. Martiniklinikken vil for alt i verden ikke risikere infeksjon. En venn av meg som ble operert i Stockholm ble sendt hjem dagen etter med kateteret på låret, men på Martiniklinikken slipper de ikke pasientene ut før ett døgn etter at kateteret er fjernet. De vil forsikre seg om at både tykk og tynn avføring fungerer, og at urinen testes å være uten infeksjon.
Etter at den intravenøse matposen ble fjernet, ble jeg tilbudt en valgfri meny med svært gode retter. Begrepet «sykehusmat» kan man ikke benytte her.
Jeg har en jobb som jeg kan utføre selv om jeg ikke alltid er fysisk på arbeidsplassen. Med et supert internett kan man etter hvert som man blir bedre, jobbe fra sengen, noe som bidro til svært lite fravær i forbindelse med sykdommen. Jeg har heller ikke vært sykmeldt og ikke hevet sykepenger fra det offentlige.
I dag, drøye 14 dager etter operasjonen, har jeg kun seks små sår på magen, men disse vil forsvinne gradvis av seg selv, det blir ingen store synlige arr etter inngrepet. Jeg la på meg 3 - 4 kilo rundt magen etter operasjonen, fordi man blir noe hoven rundt operasjonsstedet og visstnok blir det noe innvendig væskeansamling. Selv om vekten nå gradvis går ned, ser man på bildet at jeg fortsatt er noe oppblåst på min høyre side. Jeg er enda ikke helt ferdig med å ta blodfortynnende sprøyter.
Hva gjelder kontinensen kan jeg melde om at jeg er helt tett, går uten bleie, og det drypper ikke. Man rådes til å trene med å «knipe av» strålen og slippe løs igjen under vannlatingen – gjerne flere ganger. Selv om det er litt tidlig å si noe om potensen, kan jeg røpe såpass at den har vist tendenser.
Jeg unner jo ingen å få prostatakreft, men når det først ble sånn, så må jeg si at jeg er svært fornøyd med behandlingen jeg har fått, i alle ledd.
Det er jo litt rart å si kanskje, men det har vært en trivelig reise. Jeg kan ikke få fullrost alle involverte for et solid opplegg, hvor jeg har følt meg svært godt ivaretatt fra start til slutt.